streng mamma og sliten gutt

Vær runde med medisiner e en kamp. Å det e en go del medisiner som ska ned i løpet av ett døgn. Vet ikke kor mange det har vært på det meste,men æ vet vi har vært så heldig i 2 dager å kun hatt 2 kvelds medisiner. Dagens kvelds runde va ikke så koslig. For det første så har vi en drit sonde,å den går tett i skøyte-stykke som vi må ha på siden det ikke finnes sprøyter som passer til tuten på sonden. Jævlig irriterende! Å idag va det 4 tykk flytende sirup medisin som sku ned gjennom den tynne sonden. Men selvom det bare va 4 doser,så måtte man stoppe flere ganger å ta vann inni mellom. Kunne ikke gjøre som hjemme der æ har på forhånd blandet de ut i mye vann siden de kommer færdig fylte inn på romme i små mini sprøyter.
Men sonden e ikke det største problemet. Sku virkelig ønske det va det. Mitt største problem e å måtte gå fra snille gode mamma å over til 'tyran-kvinnen-Linn', super slemme mamman som ikke hører når mini fortvilt roper stopp. Hikster etter pusten å små brekker sæ. De små øynene e fylt med de største krokodille-tåran æ noen gang har sett. Rødsprengt e de og. Snørr renner fra nesen. Å han roper at han ikke klarer mer.  Å der sitter æ å har min strengeste stemme å sier: Drikk! Drikk! Drikk! For det hjelper når han drikker. Da kjenner han ikke så mye fra sonden.
 All den fin snakken e forlengst forbi.Vi bynner med den snille mamman,ho som forklarer i søt stemme at nu ska vi ta medisin. Å forklarer for ørtne gang koffår vi må ta medisin. Å koffår det e så viktig. Å som sier sæ helt enig i 4-åringes uttalese om at det e så kjedelig.Når det har gått ett kvarter,å halvparten av medisin e gått inn,da kommer den 'tyran-kvinnen' inn i bilde. For å bli færdig så må ho det.
Han klarer ikke drikke så lenge som æ trenger han til å drikke. Å til slutt fyller han bare munnen med brusen,gråter å nesten kveles på brusen. Det e da det e fælt å være mamma. Når du likevel må få ned all medisin. 'Koste ka det koste vill...'
Den følelsen e ille,men ikke så ille som når hjertegullet ditt roper:' Mamma,dem plager mæ. Det e vondt!' Å du kan ikke gjøre noe for å hjelpe. Du holder rundt gutten mens sykepleierene må få gjøre sitt. Prøver å tenker at det sikkert ikke e vondt,han e bare redd,selvom du innerst inne vet at det helt sikkert gjør vondt. Man vil gjerne gå gjennom ild å vann for sine barn. Og de e så vondt å innse at det finnes ting man ikke kan la de slippe å måtte oppleve. Føle smerte. Håpløshet. Fortvilelse. Skuffelse. Tenk så skuffa han må bli vær gang han ikke får hjelp fra mamman sin. 'Små barn glemmer fort' har æ hørt noen si. Men små barn traumatiseres å fryktelig!
Å vi gjør det for at han ska bli frisk. Ingen har garantert oss at han blir frisk. Den følelsen e ennå værre enn de andre. Den følelsen at vi kanskje må se William gå igjennom så mye smerte til ingen nytte.

Bilde fra i vinter.

Bjørne-mamman

Æ e kanskje ikke så flink å ta ting på den måten som det e ment,værtfall ikke nu for tia. Æ kjenner æ blir lett provosert og irritabel for små ting. Helt unødvendig,å det e æ klar over sjøl og. Men likevel så skjer det. Små ting fyrer mæ alle veier å æ klarer ikke slippe enkelte ting å ikke bry mæ. Sånn som nu  for 2 dager siden fikk æ en kommentar på bloggen,å det e jo i å for sæ koslig det. Æ deler livet vår,på godt og vondt ,å har åpent for kommentarer. Men det som ble sakt irriterer mæ. Veldig. Æ føler mæ som en 14 åring som bare ska trasse. Men likefult så føler æ det sånn. Det ble sakt noe sånn som klem til mamman som ikke trudde ho va sterk nok. I allverden,æ har nu vel ikke tvilt på min egen styrke. Tvert i mot,æ har nu hele tiden vist at æ ska klare det her uansett ka det måtte koste. Har æ gitt inntrykk av det til noen? For HVIS æ har det,å æ sjøl ikke ser det. Ser William det?  Æ e sterk,det vet æ. Æ gråter ikke når de tar ungen min å legger ham i narkose,Selvom det e noe av det fæleste man kan oppleve,æ vet han har det godt å de gjør det som e best for ham. Æ ler ikke på hånden når ungen min må tvinges og holdes nede når de ska sette en stor nål i  bystet på ham. Æ står der,stådig som ett fjell. Æ vet at han må ha en mamma ved sin side som viser mot å styrke.  Å det ikke bare utsiden som e sånn,inni mæ e det og sånn. Æ tror ikke noen e så flink å late som. Hvis de har kaos inni sæ så vil de aldri klare å latesom. Hvis de e svake og full av redsel så vil de komme ut på ett eller annavis.
Æ e menneske,så klart ble æ fylt med frykt for det ukjente når æ fikk beskjeden. Men æ tok en avgjørelse med mæ sjøl der å da.' Du kan la frykten fylle dæ en liten stund,men så ska den vekk,etter det ska du tro på dæ sjøl å være den sterke person som æ vet du kan være.' Og sånn ble det. Æ lot mæ kjenne på frykten ,men bare for en liten stund. Å æ har ikke gjemt den unna heller,æ vant over den. Æ vet at William e syk. Han har en alvorlig sykdom. Men æ tror ikke æ ville vært satt til  å være hannes mamma hvis det ikke va meninga at æ sku klare å takle det her. Æ e kanskje ikke kristen og tror på Gud. Men æ tror ikke vi får mer enn vi kan takle her i livet. Det her e det vi skal gjennom. Å æ har akseptert det. Så klart,æ e klar for at tvilen i hjertet kan komme.Men da skal æ vinne over den igjen.  Og så langt vet æ at uansett ka æ ska støte på av vansklige avgjørelser og tunge stunder,æ kan helt fint takle det. Æ har heller aldri "gitt opp" å tror at William ska dø. Æ e realistisk å tenker at det e gode odds,å han hannes kropp e ganske så sterk. Men i noen tilfeller går det galt. Æ kan ikke bare tenker ' William e jo ikke en av dem,så uheldig kan vi ikke være,det her går helt fint.'  Æ kan ikke tenke sånn,for vi har ingen garantier i livet  For alt vi vet så styrter flyet når vi e på vei hjem,en idiot kræsjer i oss,eller noe skikkelig teit noe skjer. Eller han dør av kreft.  Man vet ikke ka mårradagen bringer. Vi lever her å nu. Å uafallet som kan komme påvirker ikke våres liv her å nu. Vi har alle ett liv vi ska gjennom,det her e mitt liv. Det her e det æ skal gjennom. Å så ung som æ e ,så e det nok ikke det siste "eventyret" æ skal gjennom.  Vi e helt i bynnelsen,mine tunge stunder e ennå i vente. Men de skal bare komme,det e ingenting i den her verden æ ikke ska klare å takle.Med hånden på hjerte og hele kroppen i kryss,håper æ virkelig det her e det eneste syket barnet æ skal ha. Men sjer det oss flere ganger skal æ være like klar da. Min tro på min lille gutt e sterk,morsinnstinket mitt overvinner all frykt. Å min tro på mæ sjøl e urokkelig.

fra mitt hjerte til ditt.

Kjære lille tøffeste gulle mitt.
Når du ble født gråt æ for dæ. De gladeste tårer. Du va helt perfekt! Å æ sku få være så heldig å være mamma'n din. Æ lå vedsidna dæ å studerte dine ansikts trekk. Lå der og tenkte at æ sku gå gjennom ild å vann for dæ. Æ sku passe på dæ,aldri sku noe fælt få skje dæ. Lite viste æ om fremtiden vår. 

Vi fikk en tøff start vi to. Æ hadde hadd svangerskapsdepresjoner og de følgte etter fødselen og. Pappan din va kjempe flink og hjalp oss begge gjennom den første tiden da alt va veldig tungt for mæ. Etter en stund slapp depresjonan taket og æ kunne bynne å nyte tiden som småbarnsmamma. Du va perfekt. Du fikk en døgnrytme som e drømmen alle småbarnsforelde håper på,men de færreste får. Du va snill å go,sjelden en sur unge! Du lærte fort kordan du sku styre dine brødre og dine foreldre. Lille prinsen som du e.
Æ har lært dæ til å bli en selvstendig liten gutt. Du vet at du ikke ska springe ut i gata for der kan det komme biler,du vet at man ikke springer i elva å bader alene. Du har fått lov å teste dine egne begrensinger og har hadd knall og fall som hører med. Du e til å med blitt så godt opplært at du aldri går ut av huset uten lue. Til å med på de varmeste dagene midt på sommeren tar du lue på! Æ har gjort mitt beste for å hindre at noe ska skje dæ. Du har hjelm på når du sykler,refleksvest på når vi e ute i mørket. Kordan sku æ klare å hindre at noe sånt her sku skje dæ. Ingen barn skulle trengt å oppleve det du e bynt på. Vi har ikke kommet langt i behandlingen,det har vært en tøff start for dæ. Du har vært gjennom mange kurer allerede. Å ennå gjennstår det kjempe masse. Men æ e med dæ. Gjennom vær eneste time,vært minutt. Sammen skal vi klare å bli kvitt jævelskapet som har tatt plass i din lille kropp. Æ ser på dæ at du sliter. Du synest det e helt forfærdelig. Det synest æ å. Det e helt grusomt at det finnes noe så fælt inni dæ. Noe som kan ta dæ vekk fra mæ. Den dagen håper æ at æ aldri ska få oppleve. Du skal i min begravelse,æ ska gjøre mitt beste for å slippe å gå i din. Det e en go prognose for din type kreft. Men kreft e nu kreft. Selvom vi allerede nu kan se at kreften din har vært svak for cellegiften så kan vi ikke ta seieren på forskudd. Vi feirer så klart vær lille ting vi kan ! Alle de små skrittan rett vei ska feires. Du e veldig flink. Æ ska være sterk for dæ når du ikke makter. Når alt føles håpløst å urettfærdig ska æ være stødig som ett fjell. Du ska få hyle alt du vil. Kjefte og skrike. Kjemp med nebb å klør,men aldri gi opp! Kreften skal ikke få vinne. Du har lov å bli sint. Du har all rett til å hate det som skjer med dæ. Det har du sakt nesten vær dag. Du sier du ikke klarer mer,men det må du. Du må klare det. Æ ska hjelpe dæ. Æ ska være din klagemur. Din boksepute. Æ ska være alt du trenger. Så lenge du fortsetter å setter den sta'e sia til å kjemper. Vi e ut i vårs livs værste mareritt. Men det e lys i enden av tunnelen. Vi må bare holde stø kurs,så kommer vi frem til slutt. 

Service? Ikke hos Tromsø taxi væffal...

Vi kom ut av flyet,kofferten vår kom å vi va klare for å komme oss avgårde til sykehuset. Vel ute ved taxi holdeplassen spørr æ den fremste drosja om han hadde barnesete. 'nei' Nei okay svarer æ. 'Kan du bestille en bil til oss med sete?' Va mitt neste spørsmål der æ sto med en liten gutt som ikke klarer å stå selv,2 store vesker og en koffert ute i regn å vindt. Ungen frøs. 'Nei det må du nok fikse sjøl.' Rakk ikke si noe før taxi mannen og tydlig frøs litt å måtte lukke vinduet. Æ ble ganske så paff. Javel,dro med mæ alt inn i den avluka med tak. Tok frem telefon å så at den va fri for strøm. Javel,ka gjør æ nu da? Ungen fryser,okay. Åpna kofferten å tok frem mårnkåpa mi å surra han inn i den. Så dro æ han og alt anna med mæ inn på flyplassen. Fant en mann i en info-luke. Spurte han om hjelp til å ringe en drosje. Han nølte å sa 'Nei det e ikke sånt vi gjør her...' Æ ble helt satt ut å sa som sant va 'æ kan ikke ta bussen med ham å alt det her alene,æ kan ikke ringe sjøl siden æ e fri for strøm,ka mener du æ ska gjøre??? ' Han kunne låne mæ telefon så æ fikk ringt en drosje. Ok,da va det ordna da. Pakka med mæ ungen å tingan våres å gikk ut. Det blåste å regna sånn at vi gikk dit kor det va tak. Sto å så på de taxi'an som va der,å tenkte i mitt stillesinn,'kordan vet æ kordan som e til oss? ' Det ble så kaldt,William frøs så vi gikk inn. Sto litt der,å så måtte vi jo gå ut i håp om at drosje stoppa vedsidna oss å sa at dem venta på oss. Ingen drosje kom. Allså,det va fult av drosjer utenfor flyplassen. Men ingen til oss. Tilbake under taket. William ba mæ spørre noen igjen. Æ spurte drosje nr 1 om han kunne hjelpe mæ med å finne ut kor våres drosje ble av. Han virka som den samme sure gubben vi møtte på første gang. Han svarte mæ med: 'Æ skjønner ikke ka du snakke om...' 

så æ gikk vidre til neste. Der va det en dame som hadde pute i bilen som han kunne sitte på. Æ sa at vi hadde bestilt bil,men vet ikke kor den ble av. Ho hjalp mæ inn i bilen med William,å akuratt i det æ satt siste veska i bilen stoppa det en drosje bak oss å en sur kjærring tramper rundt bilen å roper til oss, mæ å drosje damen, at ho har stått å venta i 20 minutter på noen som sku ha barnesete,å at ingen hadde dukka opp. Ho va tydlig drit forbanna,men vettu satan det va æ å! MAKAN til dårlig service har æ aldri opplevd før! Æ va den eneste med barn som gikk frem å tilbake å speida på alle taxi'an. Å det va til enhver tid 13 drosjer der,sku æ stoppe vær eneste en til æ fant ho? Nei æ hoppa inn i drosja til den damen med sitteputa. Ho va den eneste som ville ta oss med idag. Å ho kunne til å med si at de fleste bilan demmes har sånn sittepute,som unga over 3 år kan sitte på...