streng mamma og sliten gutt

Vær runde med medisiner e en kamp. Å det e en go del medisiner som ska ned i løpet av ett døgn. Vet ikke kor mange det har vært på det meste,men æ vet vi har vært så heldig i 2 dager å kun hatt 2 kvelds medisiner. Dagens kvelds runde va ikke så koslig. For det første så har vi en drit sonde,å den går tett i skøyte-stykke som vi må ha på siden det ikke finnes sprøyter som passer til tuten på sonden. Jævlig irriterende! Å idag va det 4 tykk flytende sirup medisin som sku ned gjennom den tynne sonden. Men selvom det bare va 4 doser,så måtte man stoppe flere ganger å ta vann inni mellom. Kunne ikke gjøre som hjemme der æ har på forhånd blandet de ut i mye vann siden de kommer færdig fylte inn på romme i små mini sprøyter.
Men sonden e ikke det største problemet. Sku virkelig ønske det va det. Mitt største problem e å måtte gå fra snille gode mamma å over til 'tyran-kvinnen-Linn', super slemme mamman som ikke hører når mini fortvilt roper stopp. Hikster etter pusten å små brekker sæ. De små øynene e fylt med de største krokodille-tåran æ noen gang har sett. Rødsprengt e de og. Snørr renner fra nesen. Å han roper at han ikke klarer mer.  Å der sitter æ å har min strengeste stemme å sier: Drikk! Drikk! Drikk! For det hjelper når han drikker. Da kjenner han ikke så mye fra sonden.
 All den fin snakken e forlengst forbi.Vi bynner med den snille mamman,ho som forklarer i søt stemme at nu ska vi ta medisin. Å forklarer for ørtne gang koffår vi må ta medisin. Å koffår det e så viktig. Å som sier sæ helt enig i 4-åringes uttalese om at det e så kjedelig.Når det har gått ett kvarter,å halvparten av medisin e gått inn,da kommer den 'tyran-kvinnen' inn i bilde. For å bli færdig så må ho det.
Han klarer ikke drikke så lenge som æ trenger han til å drikke. Å til slutt fyller han bare munnen med brusen,gråter å nesten kveles på brusen. Det e da det e fælt å være mamma. Når du likevel må få ned all medisin. 'Koste ka det koste vill...'
Den følelsen e ille,men ikke så ille som når hjertegullet ditt roper:' Mamma,dem plager mæ. Det e vondt!' Å du kan ikke gjøre noe for å hjelpe. Du holder rundt gutten mens sykepleierene må få gjøre sitt. Prøver å tenker at det sikkert ikke e vondt,han e bare redd,selvom du innerst inne vet at det helt sikkert gjør vondt. Man vil gjerne gå gjennom ild å vann for sine barn. Og de e så vondt å innse at det finnes ting man ikke kan la de slippe å måtte oppleve. Føle smerte. Håpløshet. Fortvilelse. Skuffelse. Tenk så skuffa han må bli vær gang han ikke får hjelp fra mamman sin. 'Små barn glemmer fort' har æ hørt noen si. Men små barn traumatiseres å fryktelig!
Å vi gjør det for at han ska bli frisk. Ingen har garantert oss at han blir frisk. Den følelsen e ennå værre enn de andre. Den følelsen at vi kanskje må se William gå igjennom så mye smerte til ingen nytte.

Bilde fra i vinter.