mamma hjerte

Æ føler æ går rundt mæ sjøl uten å vite kor æ e på vei. Æ tar mæ sjøl i å tenke på àdje veldig ofte. Å tankene æ tenker e at han må gjøre alt han kan for å forhindre at William e neste på lista. Æ  kjefter inni hode mitt på han å sier at han ikke får lov å komme å hente William. Æ funderer på mye å mangt. Stort å smått.
Engang for ca 6 år siden så satt æ å prata med en bekjent. Å samtalen gikk over til det voksende rusmiljøet i Nesseby. Æ har aldri noen gang rørt noe sånt,å e fryktelig stolt over det. Har en go del venner og bekjente som har falt i den fella,å har gjort mitt for å holde på de og. Men aldri følgt etter de av den grunn. Alle velger vi kor vi vil i verden,å kordan valg vi tar e våre helt egne. Man kan ikke skylde på alt anna. Men tilbake til den her mannen. Han mente at pga alt dritt og motgang æ har opplevd,så ville æ en dag gå samme vei som mange andre. Han mente at en dag kom æ til å komme borti noe så tungt som æ ikke kom til å takle å derfor velge rus. VEL,æ har opplevd mye rart siden den her samtalen,æ har hadd opp å nedturer som folk flest. Å litt ekstra kanskje. Å nu har æ kommet til det tøffeste æ ska igjennom så langt i mitt liv. Å her står æ ,UTEN å føle behov for å ruse mæ. Kordan i allverdensrike ska rus kunne fikse min sorg!? Den mannens ord gjorde mæ så sint den gang,å nu når æ kom til å tenke på den samtalen så blir æ enda sintere. Æ tror kanskje ikke på Gud,men æ tror likevel på at man ikke får mer i livet enn man kan takle. Det her skal æ klare,det blir nok tøffe tak. Men æ skal komme mæ gjennom det ved hjelp av min familie og mine venner. Dem e min styrke. Mine barn og min mann e min største styrke.
Men hode mitt hviler ikke lenge på de forskjellige temane. Hode har turbofart alle veier.
Redd. Forvirra. Sint.
Noen dager e æ e på autopilot å husker ikke så mye fra dagen,den har kommet å gått i samme fart. Andre dager går æ rundt med angst i magen. 'Hvis det går galt....kor fort kan det gå galt?' Å det e engetlig ting æ ikke vil vite. Æ vil ikke vite at han kan dø fra oss. Å æ må ikke det heller.
Idag følte æ at det va en bra da. William ville ut å kjøre,så æ tenkte vi slår flere fluer å tar noen ærend samtidig. Kledde på mæ,børsta håret og sminka mæ mens William satt utfor badet i rullestolen å fulgte med. Vi fikk gjort noe av det vi sku idag,men en go del e satt på vent til imårra. Men ettersom æ følte mæ oppegående så smatt æ innom besta i dag,Sten sin bestemor. Ho e ikke en dame som legger slør på noe,å det første ho sa når ho så mæ va ikke så pene ting. Ho synest æ så syk ut,sliten å helt forfærdelig ut. Ja,så mye for å føle mæ fresh med sminke å nybørsta hår! Det e mye man kan skjule,men enkelte ting skinner gjeonnom likevel. Æ e sliten. Æ sover mange mange timer om natta,men sover nok ikke godt. Har hele tiden skumle,slitsomme og ekkle drømmer. Æ merker at far i huset og vrir sæ mer i søvne enn tidligere. Roper William stuper pappan nesten på hode ut av senga for å nå frem så fort som mulig. Så vi sover vel 'med ett øye åpent' 

Å komme hjem har vært godt. Men æ fikk ikke sove siste timene på UNN. Tenkte å grubla på alt som kunne gå galt de dagene vi sku være hjemme. Æ må ærlig si at de siste timan når sykepleiere og leger va innom oss med info å div greier,så satt æ å så på at munnen rørte på sæ,men æ fikk ikke med mæ ett eneste ord. Heldigvis har min bedre halvdel fått med sæ alt. Æ gjenntar mæ sjøl veldig mye,å han ser på mæ å ler av mæ ganske mange gang. Æ merker det ikke før han sier det. Æ bare vet det va vikig å si,å like viktig 2. å 3. gang.
Når vi kom oss avgårde og inn på flyet va æ på èn måte letta. Va noe inni mæ som hadde trudde at noe sku skje så vi ikke kunne dra hjem. Men akuratt i det flyet letta kom det likevel tårer. Inni mæ va det en livredd mamma som bare ville være der på sykehuset der det va så trygt. Men samtidig en lykelig mamma som va så gla for at ungen hennes va så frisk at han fikk reise hjem. 

Hjemme går det bra. Vi har fått rutine på ting. Om 2 dager skal vi tilbake på sykehuset.

Håper hode mitt faller på plass snart. Om det ikke gjør det,så får dåkker bare holde ut med rotate blogg innlegg,rare kommentarer og samtaler. Å bare leve med at æ gjenntar mæ sjøl hundre ganger før æ innser at æ har jo fortalt det. Sånn e det bare nu. 

når 'hjem' blir en skremmende tanke.

Nu ligger prinsen i ett oprasjons rom,helt "alene" med fremmede folk rundt sæ. Bamse fikk lov å bli i senga med ham. Det her e faktisk 4 gangen vi må se på at lille sovner inn sånn. Å det kommer det nok til å bli mange mange mange flere. Pappan synest ikke det e så lett å se det. Så det e æ som bringer han ned å e der med ham til han sovner. Så får pappa ta oppvåkninga,for den delen e fryktelig kjedelig. William har ett sovehjerte å sover fryktelig mange timer etter narkosen. Det e jo kjempe fint engentlig,for han sover vekk rusen fra narkosen å e i mye bedre form etterpå da. Mens han ligger der nede så sitter vi her,stille på vær vår kant å tenker. Idag kom legen vår inn å sa at de ska ta vekk antibiotikan nu! Så infeksjon e gått vekk! Det va en stor lettelse! Kanskje formen til mini blir kjempe mye bedre de neste dagan. Og legen nevnte noe om å få reise hjem snart. Da ble vi overaska,for vi ser gutten vår ligge i senga hele dagen å kan jo ikke tisse selv,så ska vi liksom reise hjem? Ikke spiser han noe særlig heller. Og ikke klarer ham å stå!  Det e jo så trygt her på sykehuset,å så ska vi hjem,langt fra de flinke doktoran å de søte sykepleieran. Vi ska nok klare det å helt fint,bare akuratt nu så føles det fremmed å skummelt å sku ta en sengeliggende gutt med sæ hjem. Men æ trøster mæ med at det e ikke snakk om idag. Så vi får tid å tilpasse hode til å skulle dra hjem. Og tid til å  planlegge hjemreise og hjemkomsten. Æ har tenkt mye på den dagen vi ska hjem. Kordan hverdagen vil bli. Det e ingen som har sakt noe om det. De har bare sakt at ting blir helt annerledes. Men kordan annerledes vet æ ingenting om.  Håper på å finne noen mamma'er eller pappa'er med samme kreft som vi har så æ kan få vite litt om hverdagen og oppfølging og alt det. Men for nu så prøver æ å få ned alle spørmålan mine så æ ikke glemmer ting æ vil spørre om. På kvelden når æ sitter alene så husker æ alt. Da kommer alt krypende,men når legen står forran mæ å spørr om det e noe æ lurer på så kommer æ ikke på noe nesten.

Når alle sover...

Det e da det e værst tror æ. Det e da man virkelig bynner å fundere på ting. Det e da man tenker over det man ikke har tid til sånn ellers på dagen. William,lille tøffingen våres,han har en hard kamp forran sæ.
Det virker som om æ har sett på den her kampen,allså den lille kampen med infeksjon,som den "stygge ulven". Men det e jo ikke sant. Vi har jo faktisk flere år igjen med beskymringer,turer med ambulanse fly,panikk ,sprøyter,infeksjons farer,mer beskymringer,sykehus og cellegift. Det har jo bare akuratt bynt. Vi e helt i starten av vårs livs største kamp. Å her står æ. Æ kan ikke gå noen anna vei,det her e min eneste vei ,fremover. Æ vet æ ikke har skjønt det enda. Det har æ da ikke lagt skjul på heller. Men så vet æ at æ har forhånds innstilt mæ til at æ ska ta en kamp av gangen. FØRST e det den helvetes infeksjon. Så ska æ ta kreften. Men nu bynner infeksjon å forsvinne,å da bynner det å bli mer virkelig. Det e da æ kjenner at æ bynner å bli litt redd. Veldig redd.  Det e ikke bare det her som gjør min lille gutt syk. Han har Luekemi. Kreft. Han blir ikke frisk før om lenge. Vi kan ikke forklare ett barn om kor lenge 2 år engentlig e. Men det e til å med vanskelig for oss og å skjønne. Det e over 2 år igjen.  Det e jo likelenge som halve livet til William! Det e jo en hel evighet.  Det e kanskje ikke det,men for mæ kommer det til å føles sånn. Æ gleder mæ til imårra og få høre hvor mye ned infeksjon e gått. Men æ gruer mæ mest. Hvis den snart e borte så må æ ta for mæ kreften. Det e da redselen kommer. Frykten. Det e mye som kan gå galt.
Æ kjenner at æ har vondt i magen. Kanskje æ har glemt å spise. Æ mener æ sku det for noen timer siden.

Æ e din og du e min hjertevenn. Sammen klarer vi alt.

Ny blogg,Ny Linn.

Om æ ikke e helt ny så e æ væffal eldre og klokere.Litt klokere væffal.
Æ skulle bynne å blogge på den gamle bloggen i tillegg til William's blogg,men etter å skumma fort igjennom den så fant æ fort ut at den e for kaotisk.
Bedre å bynne med nye ark.
Æ satt her i formiddag å satt inn alle bildan æ hadde på minnekorte fra speilrefleksen ,å det va nesten 1 år med bilder!
Har ikke brukt det kamera så ofte nei.
Hadde lyst å vise frem noen her idag. 

 I vinter kosa æ å William oss ofte hos Silje å Martin.
Å gutten e jo ganske så fotogen av sæ.
Så det ble noen bilder da.
Å æ hadde litt hekle dilla,så lua han har på hadde æ hekla til han.

Tante Ida ville ha pannebånd som æ sku hekle til ho,så da ble det sånn.
William stilte gjerne opp som modell.

Når vi drar på hytta har vi alltid med oss pusi.
Han elsker å sitte på hemsen å skule ned på oss. 

Vi va en del hos Daniel og Julie og på våren.
Det va kjempe kos! 

17.Mai feira vi i Kiberg sammen med resten av bygdas glade folk.
Da hadde æ til å med fått bil lappen!
Ser at æ har mer bilder av William enn dem andre 2,men dem e det nu noen bilder av og. 

En solskinns dag kjørte vi tur til mor i bukta,å for engangskyld hadde æ med mæ kamera!
Så da måtte de stille opp å ta bilde sammen med mor! 

Litt sterk sol,men bilde ble det da uansett.

Liker bilder som forteller litt. Å det sier nu virkelig at det va fint vær den dagen her! 

Henning gulle mitt <3
Stor e han å blitt!
Snart har han bursdag å fyller 11 år!
Himmel å hav kor gammel æ må være snart.... 

William på skattejakt under trappa på hytta til bestefar Knut! 

 

Å han fant gamle biler etter pappa'n der!
Det va stor stas. 

Vi elsker plassen vi bor.
På fine dager kan vi dra på stranda å bade!
Litt kaldt i sjøen,men ekte finnmarkinger klager ikke på det!

Hjemme trenger man ikke 20 grader og sol for å bade.
Nei litt varmt vann å så e det mange timer med morro.
Ikke så artig for mamma å pappa når de ska dusje å alt varmt vannet e brukt opp. 

Å andre artige ting finner vi jo å på. 

Møt spøkelses familen vår.

Vi lot de være igjen på stranda når vi dro,til glede for andre som va der å gikk tur.

Henning bygga sæ ett sandslott.
Å sprang sikkert hundre turer ned til sjøen å henta vann for å fylle vollgraven. 

Willy ville være NINJA,så han fant noen pinner som æ måtte male for han.
Så det ble ninja pinner.
Han sov med de i senga ganske så lenge etter det.

Å så fikk vi oss jo en 1 klassing i år!
Å det va en spennende første skole dag!

  

Rektoren ropte han opp å så fikk han gå inn å se klasserommet sitt. 

Han hadde fått en skolesekk som venta på han på hans plass. 

Førsteklassen fikk sine egne flott gardiner som de laget første dagen.
Håndavtrykk av hele klassen! 

Etter skolen så dro vi på heksemonomentet en tur.

John prøvde å blåse ut stolen,men det va ikke så lett.

Det va omtrent det æ har tatt av bilder siden Oktober ifjor.
Må nok bli flinkere til å drasse med mæ kamera.