hvorfor må min søster dø?

du synest kanskje det va feil valg av tittel på innlegget mitt,men når du har lest gjennom det så vil det bli litt klarere.
Det e så fryktelig mange unge mennesker i vårt land,å for den saksskyld uti den store verden og,som sliter med forskjellige ting. Noen har små ting som litt sosial angst,mens andre har mye værre de går gjennom. Men uansett kor lite,eller kor stort,så e det sånn livet til disse menneksene e. De står opp vær dag,å innerst inne håper de på e OK dag,å håpe på noe mer e forlengst forbi. De møter dagen med mange tanker,så mange noen ganger at det e tungt å i det hele tatt komme sæ de få skrittene ut av senga. Å det eneste ønsket de har for dagen e rett å slett å overleve nok en dag. En dag til i helvete. Og folk ser det. De ser smerten de bærer rundt halsen som ett smykke,de ser de tunge skrittene av for tungt lass. De hører de på latteren som blir hosta opp i ett forsøk på å skjule gråten.
Min kjæreste søster e en av de. I mange,så altfor mange,år har ho vært en av de. Vær eneste dag e blitt en kamp,å rett å slett en kamp for å overleve. Og for å finne styrken til å kjempe vidre. Ho e ett vanvittig sterkt menneske,men uansett hvor sterk man e så kan man ikke klare alt alene. Vi står på sidelinjen å ser på,vi ser ho løper mot mål,med tunge støvler av bly. Ho har vært så fryktelig nær så mange ganger,men så plutselig endres "spillet". Vi kan ikke forestille oss kor tungt det må være for ho når ho står der,millimeter fra mål,å så rives alt vekk på ett blunk! Skuffelsen og sorgen av å ikke bli hørt,ikke tatt alvorlig. Kæm ska da hjelpe ho? Kæm e det som svikter? Kor e det det svikter? Kor mange av våre unge e det ikke som kjemper en sånn kamp? Ufattelig mange. Å utfallet e tragiskt! Igjen å igjen leser vi i aviser om den ene etter den andre som blir svikta,og til slutt tar sitt eget liv. Og så kommer de,de forfærdelige tomme løftan å unnskyldningan. 'Det skulle ikke ha gått så langt'.' Det skulle ikke endt sånn'. Men da e det jo forseint,de kan jo ikke hjelpe den gutten som tok sitt eget liv for at han ikke klarte mer. Og så diskuteres det litt i media,å så e det over. Å noen e litt engasjerte i tema og de skal finne løsninger til hvordan ting kan gjøres bedre. Men stormen roer sæ,å så blir det stille. Men ikke lenge etter kommer det en ny sak opp i media,denne gangen va det stor svikt fra helsevesnet å en liten jente tok sitt eget liv.
Det e ikke så mye æ leser om de her,så for alt æ vet tar æ grundig feil. Men det som stikker sæ ut i alle de sakene æ har lest om,så e det mangel på behandling som de sårt trenger og ikke får. Behandlingsplasser legges ned. E det mindre behov for de?
Må min søster gi opp livet sitt før noen ser at det va dumt å legge ned behandlingstilbudet? Det hjelper ikke ho,å det hjelper ikke oss som e rundt. I så mange år har ho bedd om hjelp. Gang på gang blir ho lova hjelp,som blir røska fra ho akuratt i det sekundet ho tenker 'endelig skal det bli bedre...endelig kan æ puste igjen...' Æ lurer på om de som styrer med nedleggelser av traume enheter og lignende behandlingsplasser håper at de som står i kø bare faller om å dør,for da slipper de å holde døran åpne?
Penger,penger å penger. Det e der det ligger,i ett rikt land som Norge,vi ikke råd til å hjelpe dem. De må klare sæ sjøl,å når de ikke klarer det mer så må de bare ta sitt eget liv. Da kan dem stå frem å si kor synd det e,at unge folk ikke får hjelpa de skulle hadd. Det hjelper ikke mæ. Da har æ allerede mista min søster. Da e det forseint.

Her e en underskrifts kampanje mot nedleggelse av 2 traumeenheter,å hittil e det kun kommet inn 1848 underskrifter,noe som æ synest e ganske så latterlig!


http://www.underskrift.no/vis.asp?Kampanje=5091

Helt fantastisk..!

'Nei det kan æ ikke hjelpe dæ med.' Okay, men kor ska æ ringe? Kæm ska æ prate med? Kæm kan å vet? 

Ring til dem å be om å prate med de som har med det å gjøre... Javel, å der for æ beskjed om å ringe noen andre. Æ ringer dit. Så vil dem ikke sette mæ over til de som har med det å gjøre, dem ber mæ dra innom mitt lokale NAV kontor å prate med de. Okay,æ e i nærheten å går dit. Får prate med noen som ringer en som e spesialist i det her da. Beskjeden va grei, æ prøver det. Får etter den turen en ny telefon fra NAV der dem sier: du har innvilga pleiepenger men ingen rettigheter til utbetalinger. Okay. Men hvis æ gjør som æ nettopp ble bedd om da? Ja det ville hjulpet hele saken hadde du bare søkt i januar!! Nu siden vi e kommet til februar, så ødlegges alt. 

Æ avslutta samtalen med å si: æ har plutselig lyst til å stange hode i veggen! Fikk til svar i fra andre enden : det skjønner æ. 

Æ skjønner ingenting mer. Æ har lyst å sette mæ ned i ett hjørne å grine å hyle! Og ting blir ikke bedre når æ ser tilbake å ser at æ har ringt NAV nesten vær dag siden 13.januar! Kor ble de her beskjeden av når æ kunne gjort noe? Koffår kunne ingen fortelle mæ alt det her da?! Men nu når det ikke hjelper, da sier dem det. 

Å til dags dato har æ ennå ikke fått samme beskjed 1 eneste gang. Kan æ stole på det dæm sier nu da? E det her endelig det rette? Når æ går eller ringer NAV å sier æ ikke aner mer kæm å ka. Å at dem må jo hjelpe mæ å finne ut av det. Å likevel får æ aldri samme beskjed. Alltid noe nytt! 

Æ får ikke sove. Æ prøver. Kroppen min e sliten å trøtt. Det svir i øyan å æ klarer ikke holde dem oppe. Æ legge mæ ned, å hode litt klarer ikke sove. Æ ligger å vrir mæ i mange timer. Æ e så sliten at æ til slutt blir så frustrert over at æ ikke sovner at æ bynner å gråte. Æ gråter av utmattelse.

Håpløsheten

Det virka så ufattelig urettferdig den dagen vi fikk vite William va syk. Ute i ny jobb og ting sku endelig ordne sæ på flere plan i livet vårt. William sku begynne i barnehagen. John va akuratt blitt skole gutt. Det va ett godt år for alle! Å så kom den driten inn i livet vårt, snudde opp ned på alt. Plutselig sto vi på ett isflak å alt ble ustabilt. Det ble plutselig mye å tenke på. Å man sku ønske det bare va sykdommen og familie livet som fikk fokuset. Men økonomien e den som stjeler all energi. Det e den ene kampen etter den andre. Æ så frem til jul, til den lange kuren . Så frem til den va over. Det sku bli så mye lettere. William e i bedre form, ikke så ofte turer til Tromsø. Gått fra en gang i uken, til annen vær uke. Og det e stort for oss! Æ gleda mæ så mye til den her tia. I forhold til William og behandling ble det som æ drømte. Han e i kjempe fin form å e foreløbig bare blitt en ekstra tur. Det e som en drøm. Som ødelegges av ett mareritt! Avslag på pleiepenger, så ble den mystiskvis innvilga likevel. Og så begynte kaoset. I bunn å grunn koker det ned til at æ må finne en ny jobb, jobbe der i 4 uker for så å kunne søke pleiepenger for å få være hjemme med mitt syke barn. 

'Sten e jo hjemme, det e jo ikke vanskelig da.' Æ synest æ hører det. Det e ikke vanskelig. Det som e vanskelig e at selvom William e bedre e det utmattende likevel. Han e kjempe pleietrengende. Han kan ikke gå på do selv. Han kan ikke gå selv. Han sliter med urolighet i kroppen og det går utover natte søvnen. Han spiser nesten ikke. Han har utrolig dårlig mat lyst. Det går utover væskeinntaket hans og. Han har fortsatt mange medisiner han skal ha, å selvom han e flink tar det ofte lang tid å få de i han. Vær eneste dag. Vi e kjempe sliten begge to. Vi jobber på skift å sover nesten ingen fulle netter. Vi står i veikrysset for sondemat igjen, å det e ikke så enkelt som det kan høres ut. Han ska ha fryktelig mye for å dekke behovet, å det må vi gjøre på natta. Å da må pumpa gå å fylles på med jevne mellom rom. Å så kommer diaré. Overalt. Vasking av alt han e i kontakt med. For det blir så ille at han ikke klarer holde på det til man rekker på do. Dåkker kan jo sjøl prøve å sove med par timers intervall og så gå på jobb, å så fortell mæ kor enkelt det e. 

Æ e sliten. Æ sover, har urolige drømmer å våkner til en ny dag, mer sliten enn når æ la mæ. Det e min hverdag. Det e vår hverdag! 

Og nu må vi velge. En hverdag med oss begge til å hjelpe hverandre , uten penger. Eller en hverdag der den ene skal slite med alt, å få penger. 

Når æ hadde snakka med NAV idag,å de fortalte at æ har fått pleiepenger innvilga til uti mars, men bare vil få penger for desember siden jobben min la ned ved års skifte. Da gikk all luft ut. Ett tomt skall gikk inn på kjøkkenet å starta med middagen. Mannen kom etter mæ å holdt rundt mæ, kyssa mæ på nakken å sa at det går bra. Alt vil gå bra. 

I 5 månder har æ sakt det samme. Men nu kommer tvilen. Æ e ikke så sikker. 

Æ føler at den isen vi står på knekker. Æ sku ønske alt vi tenkte på va dagligdagse ting som matpakken til dagen etter, hvem ska hente ungan, eller om vi ska på hytta i helga. Nu tenker æ 'husk å ring dit, husk å ring datt... Har han spist? Kor mye? Målt urin mengde? Avføring? Ring å avtale blodprøver. '

Æ hater livet vårt. 

Det sku vært en ny start, det ble en start....

 Starten på ett mareritt.