Æ føler æ går rundt mæ sjøl uten å vite kor æ e på vei. Æ tar mæ sjøl i å tenke på àdje veldig ofte. Å tankene æ tenker e at han må gjøre alt han kan for å forhindre at William e neste på lista. Æ kjefter inni hode mitt på han å sier at han ikke får lov å komme å hente William. Æ funderer på mye å mangt. Stort å smått.
Engang for ca 6 år siden så satt æ å prata med en bekjent. Å samtalen gikk over til det voksende rusmiljøet i Nesseby. Æ har aldri noen gang rørt noe sånt,å e fryktelig stolt over det. Har en go del venner og bekjente som har falt i den fella,å har gjort mitt for å holde på de og. Men aldri følgt etter de av den grunn. Alle velger vi kor vi vil i verden,å kordan valg vi tar e våre helt egne. Man kan ikke skylde på alt anna. Men tilbake til den her mannen. Han mente at pga alt dritt og motgang æ har opplevd,så ville æ en dag gå samme vei som mange andre. Han mente at en dag kom æ til å komme borti noe så tungt som æ ikke kom til å takle å derfor velge rus. VEL,æ har opplevd mye rart siden den her samtalen,æ har hadd opp å nedturer som folk flest. Å litt ekstra kanskje. Å nu har æ kommet til det tøffeste æ ska igjennom så langt i mitt liv. Å her står æ ,UTEN å føle behov for å ruse mæ. Kordan i allverdensrike ska rus kunne fikse min sorg!? Den mannens ord gjorde mæ så sint den gang,å nu når æ kom til å tenke på den samtalen så blir æ enda sintere. Æ tror kanskje ikke på Gud,men æ tror likevel på at man ikke får mer i livet enn man kan takle. Det her skal æ klare,det blir nok tøffe tak. Men æ skal komme mæ gjennom det ved hjelp av min familie og mine venner. Dem e min styrke. Mine barn og min mann e min største styrke.
Men hode mitt hviler ikke lenge på de forskjellige temane. Hode har turbofart alle veier.
Redd. Forvirra. Sint.
Noen dager e æ e på autopilot å husker ikke så mye fra dagen,den har kommet å gått i samme fart. Andre dager går æ rundt med angst i magen. 'Hvis det går galt....kor fort kan det gå galt?' Å det e engetlig ting æ ikke vil vite. Æ vil ikke vite at han kan dø fra oss. Å æ må ikke det heller.
Idag følte æ at det va en bra da. William ville ut å kjøre,så æ tenkte vi slår flere fluer å tar noen ærend samtidig. Kledde på mæ,børsta håret og sminka mæ mens William satt utfor badet i rullestolen å fulgte med. Vi fikk gjort noe av det vi sku idag,men en go del e satt på vent til imårra. Men ettersom æ følte mæ oppegående så smatt æ innom besta i dag,Sten sin bestemor. Ho e ikke en dame som legger slør på noe,å det første ho sa når ho så mæ va ikke så pene ting. Ho synest æ så syk ut,sliten å helt forfærdelig ut. Ja,så mye for å føle mæ fresh med sminke å nybørsta hår! Det e mye man kan skjule,men enkelte ting skinner gjeonnom likevel. Æ e sliten. Æ sover mange mange timer om natta,men sover nok ikke godt. Har hele tiden skumle,slitsomme og ekkle drømmer. Æ merker at far i huset og vrir sæ mer i søvne enn tidligere. Roper William stuper pappan nesten på hode ut av senga for å nå frem så fort som mulig. Så vi sover vel 'med ett øye åpent'
Engang for ca 6 år siden så satt æ å prata med en bekjent. Å samtalen gikk over til det voksende rusmiljøet i Nesseby. Æ har aldri noen gang rørt noe sånt,å e fryktelig stolt over det. Har en go del venner og bekjente som har falt i den fella,å har gjort mitt for å holde på de og. Men aldri følgt etter de av den grunn. Alle velger vi kor vi vil i verden,å kordan valg vi tar e våre helt egne. Man kan ikke skylde på alt anna. Men tilbake til den her mannen. Han mente at pga alt dritt og motgang æ har opplevd,så ville æ en dag gå samme vei som mange andre. Han mente at en dag kom æ til å komme borti noe så tungt som æ ikke kom til å takle å derfor velge rus. VEL,æ har opplevd mye rart siden den her samtalen,æ har hadd opp å nedturer som folk flest. Å litt ekstra kanskje. Å nu har æ kommet til det tøffeste æ ska igjennom så langt i mitt liv. Å her står æ ,UTEN å føle behov for å ruse mæ. Kordan i allverdensrike ska rus kunne fikse min sorg!? Den mannens ord gjorde mæ så sint den gang,å nu når æ kom til å tenke på den samtalen så blir æ enda sintere. Æ tror kanskje ikke på Gud,men æ tror likevel på at man ikke får mer i livet enn man kan takle. Det her skal æ klare,det blir nok tøffe tak. Men æ skal komme mæ gjennom det ved hjelp av min familie og mine venner. Dem e min styrke. Mine barn og min mann e min største styrke.
Men hode mitt hviler ikke lenge på de forskjellige temane. Hode har turbofart alle veier.
Redd. Forvirra. Sint.
Noen dager e æ e på autopilot å husker ikke så mye fra dagen,den har kommet å gått i samme fart. Andre dager går æ rundt med angst i magen. 'Hvis det går galt....kor fort kan det gå galt?' Å det e engetlig ting æ ikke vil vite. Æ vil ikke vite at han kan dø fra oss. Å æ må ikke det heller.
Idag følte æ at det va en bra da. William ville ut å kjøre,så æ tenkte vi slår flere fluer å tar noen ærend samtidig. Kledde på mæ,børsta håret og sminka mæ mens William satt utfor badet i rullestolen å fulgte med. Vi fikk gjort noe av det vi sku idag,men en go del e satt på vent til imårra. Men ettersom æ følte mæ oppegående så smatt æ innom besta i dag,Sten sin bestemor. Ho e ikke en dame som legger slør på noe,å det første ho sa når ho så mæ va ikke så pene ting. Ho synest æ så syk ut,sliten å helt forfærdelig ut. Ja,så mye for å føle mæ fresh med sminke å nybørsta hår! Det e mye man kan skjule,men enkelte ting skinner gjeonnom likevel. Æ e sliten. Æ sover mange mange timer om natta,men sover nok ikke godt. Har hele tiden skumle,slitsomme og ekkle drømmer. Æ merker at far i huset og vrir sæ mer i søvne enn tidligere. Roper William stuper pappan nesten på hode ut av senga for å nå frem så fort som mulig. Så vi sover vel 'med ett øye åpent'
Å komme hjem har vært godt. Men æ fikk ikke sove siste timene på UNN. Tenkte å grubla på alt som kunne gå galt de dagene vi sku være hjemme. Æ må ærlig si at de siste timan når sykepleiere og leger va innom oss med info å div greier,så satt æ å så på at munnen rørte på sæ,men æ fikk ikke med mæ ett eneste ord. Heldigvis har min bedre halvdel fått med sæ alt. Æ gjenntar mæ sjøl veldig mye,å han ser på mæ å ler av mæ ganske mange gang. Æ merker det ikke før han sier det. Æ bare vet det va vikig å si,å like viktig 2. å 3. gang.
Når vi kom oss avgårde og inn på flyet va æ på èn måte letta. Va noe inni mæ som hadde trudde at noe sku skje så vi ikke kunne dra hjem. Men akuratt i det flyet letta kom det likevel tårer. Inni mæ va det en livredd mamma som bare ville være der på sykehuset der det va så trygt. Men samtidig en lykelig mamma som va så gla for at ungen hennes va så frisk at han fikk reise hjem.
Når vi kom oss avgårde og inn på flyet va æ på èn måte letta. Va noe inni mæ som hadde trudde at noe sku skje så vi ikke kunne dra hjem. Men akuratt i det flyet letta kom det likevel tårer. Inni mæ va det en livredd mamma som bare ville være der på sykehuset der det va så trygt. Men samtidig en lykelig mamma som va så gla for at ungen hennes va så frisk at han fikk reise hjem.
Hjemme går det bra. Vi har fått rutine på ting. Om 2 dager skal vi tilbake på sykehuset.
Håper hode mitt faller på plass snart. Om det ikke gjør det,så får dåkker bare holde ut med rotate blogg innlegg,rare kommentarer og samtaler. Å bare leve med at æ gjenntar mæ sjøl hundre ganger før æ innser at æ har jo fortalt det. Sånn e det bare nu.
