Det virker som om æ har sett på den her kampen,allså den lille kampen med infeksjon,som den "stygge ulven". Men det e jo ikke sant. Vi har jo faktisk flere år igjen med beskymringer,turer med ambulanse fly,panikk ,sprøyter,infeksjons farer,mer beskymringer,sykehus og cellegift. Det har jo bare akuratt bynt. Vi e helt i starten av vårs livs største kamp. Å her står æ. Æ kan ikke gå noen anna vei,det her e min eneste vei ,fremover. Æ vet æ ikke har skjønt det enda. Det har æ da ikke lagt skjul på heller. Men så vet æ at æ har forhånds innstilt mæ til at æ ska ta en kamp av gangen. FØRST e det den helvetes infeksjon. Så ska æ ta kreften. Men nu bynner infeksjon å forsvinne,å da bynner det å bli mer virkelig. Det e da æ kjenner at æ bynner å bli litt redd. Veldig redd. Det e ikke bare det her som gjør min lille gutt syk. Han har Luekemi. Kreft. Han blir ikke frisk før om lenge. Vi kan ikke forklare ett barn om kor lenge 2 år engentlig e. Men det e til å med vanskelig for oss og å skjønne. Det e over 2 år igjen. Det e jo likelenge som halve livet til William! Det e jo en hel evighet. Det e kanskje ikke det,men for mæ kommer det til å føles sånn. Æ gleder mæ til imårra og få høre hvor mye ned infeksjon e gått. Men æ gruer mæ mest. Hvis den snart e borte så må æ ta for mæ kreften. Det e da redselen kommer. Frykten. Det e mye som kan gå galt.
Æ kjenner at æ har vondt i magen. Kanskje æ har glemt å spise. Æ mener æ sku det for noen timer siden.
Æ e din og du e min hjertevenn. Sammen klarer vi alt.
