hvorfor må min søster dø?

du synest kanskje det va feil valg av tittel på innlegget mitt,men når du har lest gjennom det så vil det bli litt klarere.
Det e så fryktelig mange unge mennesker i vårt land,å for den saksskyld uti den store verden og,som sliter med forskjellige ting. Noen har små ting som litt sosial angst,mens andre har mye værre de går gjennom. Men uansett kor lite,eller kor stort,så e det sånn livet til disse menneksene e. De står opp vær dag,å innerst inne håper de på e OK dag,å håpe på noe mer e forlengst forbi. De møter dagen med mange tanker,så mange noen ganger at det e tungt å i det hele tatt komme sæ de få skrittene ut av senga. Å det eneste ønsket de har for dagen e rett å slett å overleve nok en dag. En dag til i helvete. Og folk ser det. De ser smerten de bærer rundt halsen som ett smykke,de ser de tunge skrittene av for tungt lass. De hører de på latteren som blir hosta opp i ett forsøk på å skjule gråten.
Min kjæreste søster e en av de. I mange,så altfor mange,år har ho vært en av de. Vær eneste dag e blitt en kamp,å rett å slett en kamp for å overleve. Og for å finne styrken til å kjempe vidre. Ho e ett vanvittig sterkt menneske,men uansett hvor sterk man e så kan man ikke klare alt alene. Vi står på sidelinjen å ser på,vi ser ho løper mot mål,med tunge støvler av bly. Ho har vært så fryktelig nær så mange ganger,men så plutselig endres "spillet". Vi kan ikke forestille oss kor tungt det må være for ho når ho står der,millimeter fra mål,å så rives alt vekk på ett blunk! Skuffelsen og sorgen av å ikke bli hørt,ikke tatt alvorlig. Kæm ska da hjelpe ho? Kæm e det som svikter? Kor e det det svikter? Kor mange av våre unge e det ikke som kjemper en sånn kamp? Ufattelig mange. Å utfallet e tragiskt! Igjen å igjen leser vi i aviser om den ene etter den andre som blir svikta,og til slutt tar sitt eget liv. Og så kommer de,de forfærdelige tomme løftan å unnskyldningan. 'Det skulle ikke ha gått så langt'.' Det skulle ikke endt sånn'. Men da e det jo forseint,de kan jo ikke hjelpe den gutten som tok sitt eget liv for at han ikke klarte mer. Og så diskuteres det litt i media,å så e det over. Å noen e litt engasjerte i tema og de skal finne løsninger til hvordan ting kan gjøres bedre. Men stormen roer sæ,å så blir det stille. Men ikke lenge etter kommer det en ny sak opp i media,denne gangen va det stor svikt fra helsevesnet å en liten jente tok sitt eget liv.
Det e ikke så mye æ leser om de her,så for alt æ vet tar æ grundig feil. Men det som stikker sæ ut i alle de sakene æ har lest om,så e det mangel på behandling som de sårt trenger og ikke får. Behandlingsplasser legges ned. E det mindre behov for de?
Må min søster gi opp livet sitt før noen ser at det va dumt å legge ned behandlingstilbudet? Det hjelper ikke ho,å det hjelper ikke oss som e rundt. I så mange år har ho bedd om hjelp. Gang på gang blir ho lova hjelp,som blir røska fra ho akuratt i det sekundet ho tenker 'endelig skal det bli bedre...endelig kan æ puste igjen...' Æ lurer på om de som styrer med nedleggelser av traume enheter og lignende behandlingsplasser håper at de som står i kø bare faller om å dør,for da slipper de å holde døran åpne?
Penger,penger å penger. Det e der det ligger,i ett rikt land som Norge,vi ikke råd til å hjelpe dem. De må klare sæ sjøl,å når de ikke klarer det mer så må de bare ta sitt eget liv. Da kan dem stå frem å si kor synd det e,at unge folk ikke får hjelpa de skulle hadd. Det hjelper ikke mæ. Da har æ allerede mista min søster. Da e det forseint.

Her e en underskrifts kampanje mot nedleggelse av 2 traumeenheter,å hittil e det kun kommet inn 1848 underskrifter,noe som æ synest e ganske så latterlig!


http://www.underskrift.no/vis.asp?Kampanje=5091

Helt fantastisk..!

'Nei det kan æ ikke hjelpe dæ med.' Okay, men kor ska æ ringe? Kæm ska æ prate med? Kæm kan å vet? 

Ring til dem å be om å prate med de som har med det å gjøre... Javel, å der for æ beskjed om å ringe noen andre. Æ ringer dit. Så vil dem ikke sette mæ over til de som har med det å gjøre, dem ber mæ dra innom mitt lokale NAV kontor å prate med de. Okay,æ e i nærheten å går dit. Får prate med noen som ringer en som e spesialist i det her da. Beskjeden va grei, æ prøver det. Får etter den turen en ny telefon fra NAV der dem sier: du har innvilga pleiepenger men ingen rettigheter til utbetalinger. Okay. Men hvis æ gjør som æ nettopp ble bedd om da? Ja det ville hjulpet hele saken hadde du bare søkt i januar!! Nu siden vi e kommet til februar, så ødlegges alt. 

Æ avslutta samtalen med å si: æ har plutselig lyst til å stange hode i veggen! Fikk til svar i fra andre enden : det skjønner æ. 

Æ skjønner ingenting mer. Æ har lyst å sette mæ ned i ett hjørne å grine å hyle! Og ting blir ikke bedre når æ ser tilbake å ser at æ har ringt NAV nesten vær dag siden 13.januar! Kor ble de her beskjeden av når æ kunne gjort noe? Koffår kunne ingen fortelle mæ alt det her da?! Men nu når det ikke hjelper, da sier dem det. 

Å til dags dato har æ ennå ikke fått samme beskjed 1 eneste gang. Kan æ stole på det dæm sier nu da? E det her endelig det rette? Når æ går eller ringer NAV å sier æ ikke aner mer kæm å ka. Å at dem må jo hjelpe mæ å finne ut av det. Å likevel får æ aldri samme beskjed. Alltid noe nytt! 

Æ får ikke sove. Æ prøver. Kroppen min e sliten å trøtt. Det svir i øyan å æ klarer ikke holde dem oppe. Æ legge mæ ned, å hode litt klarer ikke sove. Æ ligger å vrir mæ i mange timer. Æ e så sliten at æ til slutt blir så frustrert over at æ ikke sovner at æ bynner å gråte. Æ gråter av utmattelse.

Håpløsheten

Det virka så ufattelig urettferdig den dagen vi fikk vite William va syk. Ute i ny jobb og ting sku endelig ordne sæ på flere plan i livet vårt. William sku begynne i barnehagen. John va akuratt blitt skole gutt. Det va ett godt år for alle! Å så kom den driten inn i livet vårt, snudde opp ned på alt. Plutselig sto vi på ett isflak å alt ble ustabilt. Det ble plutselig mye å tenke på. Å man sku ønske det bare va sykdommen og familie livet som fikk fokuset. Men økonomien e den som stjeler all energi. Det e den ene kampen etter den andre. Æ så frem til jul, til den lange kuren . Så frem til den va over. Det sku bli så mye lettere. William e i bedre form, ikke så ofte turer til Tromsø. Gått fra en gang i uken, til annen vær uke. Og det e stort for oss! Æ gleda mæ så mye til den her tia. I forhold til William og behandling ble det som æ drømte. Han e i kjempe fin form å e foreløbig bare blitt en ekstra tur. Det e som en drøm. Som ødelegges av ett mareritt! Avslag på pleiepenger, så ble den mystiskvis innvilga likevel. Og så begynte kaoset. I bunn å grunn koker det ned til at æ må finne en ny jobb, jobbe der i 4 uker for så å kunne søke pleiepenger for å få være hjemme med mitt syke barn. 

'Sten e jo hjemme, det e jo ikke vanskelig da.' Æ synest æ hører det. Det e ikke vanskelig. Det som e vanskelig e at selvom William e bedre e det utmattende likevel. Han e kjempe pleietrengende. Han kan ikke gå på do selv. Han kan ikke gå selv. Han sliter med urolighet i kroppen og det går utover natte søvnen. Han spiser nesten ikke. Han har utrolig dårlig mat lyst. Det går utover væskeinntaket hans og. Han har fortsatt mange medisiner han skal ha, å selvom han e flink tar det ofte lang tid å få de i han. Vær eneste dag. Vi e kjempe sliten begge to. Vi jobber på skift å sover nesten ingen fulle netter. Vi står i veikrysset for sondemat igjen, å det e ikke så enkelt som det kan høres ut. Han ska ha fryktelig mye for å dekke behovet, å det må vi gjøre på natta. Å da må pumpa gå å fylles på med jevne mellom rom. Å så kommer diaré. Overalt. Vasking av alt han e i kontakt med. For det blir så ille at han ikke klarer holde på det til man rekker på do. Dåkker kan jo sjøl prøve å sove med par timers intervall og så gå på jobb, å så fortell mæ kor enkelt det e. 

Æ e sliten. Æ sover, har urolige drømmer å våkner til en ny dag, mer sliten enn når æ la mæ. Det e min hverdag. Det e vår hverdag! 

Og nu må vi velge. En hverdag med oss begge til å hjelpe hverandre , uten penger. Eller en hverdag der den ene skal slite med alt, å få penger. 

Når æ hadde snakka med NAV idag,å de fortalte at æ har fått pleiepenger innvilga til uti mars, men bare vil få penger for desember siden jobben min la ned ved års skifte. Da gikk all luft ut. Ett tomt skall gikk inn på kjøkkenet å starta med middagen. Mannen kom etter mæ å holdt rundt mæ, kyssa mæ på nakken å sa at det går bra. Alt vil gå bra. 

I 5 månder har æ sakt det samme. Men nu kommer tvilen. Æ e ikke så sikker. 

Æ føler at den isen vi står på knekker. Æ sku ønske alt vi tenkte på va dagligdagse ting som matpakken til dagen etter, hvem ska hente ungan, eller om vi ska på hytta i helga. Nu tenker æ 'husk å ring dit, husk å ring datt... Har han spist? Kor mye? Målt urin mengde? Avføring? Ring å avtale blodprøver. '

Æ hater livet vårt. 

Det sku vært en ny start, det ble en start....

 Starten på ett mareritt. 

streng mamma og sliten gutt

Vær runde med medisiner e en kamp. Å det e en go del medisiner som ska ned i løpet av ett døgn. Vet ikke kor mange det har vært på det meste,men æ vet vi har vært så heldig i 2 dager å kun hatt 2 kvelds medisiner. Dagens kvelds runde va ikke så koslig. For det første så har vi en drit sonde,å den går tett i skøyte-stykke som vi må ha på siden det ikke finnes sprøyter som passer til tuten på sonden. Jævlig irriterende! Å idag va det 4 tykk flytende sirup medisin som sku ned gjennom den tynne sonden. Men selvom det bare va 4 doser,så måtte man stoppe flere ganger å ta vann inni mellom. Kunne ikke gjøre som hjemme der æ har på forhånd blandet de ut i mye vann siden de kommer færdig fylte inn på romme i små mini sprøyter.
Men sonden e ikke det største problemet. Sku virkelig ønske det va det. Mitt største problem e å måtte gå fra snille gode mamma å over til 'tyran-kvinnen-Linn', super slemme mamman som ikke hører når mini fortvilt roper stopp. Hikster etter pusten å små brekker sæ. De små øynene e fylt med de største krokodille-tåran æ noen gang har sett. Rødsprengt e de og. Snørr renner fra nesen. Å han roper at han ikke klarer mer.  Å der sitter æ å har min strengeste stemme å sier: Drikk! Drikk! Drikk! For det hjelper når han drikker. Da kjenner han ikke så mye fra sonden.
 All den fin snakken e forlengst forbi.Vi bynner med den snille mamman,ho som forklarer i søt stemme at nu ska vi ta medisin. Å forklarer for ørtne gang koffår vi må ta medisin. Å koffår det e så viktig. Å som sier sæ helt enig i 4-åringes uttalese om at det e så kjedelig.Når det har gått ett kvarter,å halvparten av medisin e gått inn,da kommer den 'tyran-kvinnen' inn i bilde. For å bli færdig så må ho det.
Han klarer ikke drikke så lenge som æ trenger han til å drikke. Å til slutt fyller han bare munnen med brusen,gråter å nesten kveles på brusen. Det e da det e fælt å være mamma. Når du likevel må få ned all medisin. 'Koste ka det koste vill...'
Den følelsen e ille,men ikke så ille som når hjertegullet ditt roper:' Mamma,dem plager mæ. Det e vondt!' Å du kan ikke gjøre noe for å hjelpe. Du holder rundt gutten mens sykepleierene må få gjøre sitt. Prøver å tenker at det sikkert ikke e vondt,han e bare redd,selvom du innerst inne vet at det helt sikkert gjør vondt. Man vil gjerne gå gjennom ild å vann for sine barn. Og de e så vondt å innse at det finnes ting man ikke kan la de slippe å måtte oppleve. Føle smerte. Håpløshet. Fortvilelse. Skuffelse. Tenk så skuffa han må bli vær gang han ikke får hjelp fra mamman sin. 'Små barn glemmer fort' har æ hørt noen si. Men små barn traumatiseres å fryktelig!
Å vi gjør det for at han ska bli frisk. Ingen har garantert oss at han blir frisk. Den følelsen e ennå værre enn de andre. Den følelsen at vi kanskje må se William gå igjennom så mye smerte til ingen nytte.

Bilde fra i vinter.

Bjørne-mamman

Æ e kanskje ikke så flink å ta ting på den måten som det e ment,værtfall ikke nu for tia. Æ kjenner æ blir lett provosert og irritabel for små ting. Helt unødvendig,å det e æ klar over sjøl og. Men likevel så skjer det. Små ting fyrer mæ alle veier å æ klarer ikke slippe enkelte ting å ikke bry mæ. Sånn som nu  for 2 dager siden fikk æ en kommentar på bloggen,å det e jo i å for sæ koslig det. Æ deler livet vår,på godt og vondt ,å har åpent for kommentarer. Men det som ble sakt irriterer mæ. Veldig. Æ føler mæ som en 14 åring som bare ska trasse. Men likefult så føler æ det sånn. Det ble sakt noe sånn som klem til mamman som ikke trudde ho va sterk nok. I allverden,æ har nu vel ikke tvilt på min egen styrke. Tvert i mot,æ har nu hele tiden vist at æ ska klare det her uansett ka det måtte koste. Har æ gitt inntrykk av det til noen? For HVIS æ har det,å æ sjøl ikke ser det. Ser William det?  Æ e sterk,det vet æ. Æ gråter ikke når de tar ungen min å legger ham i narkose,Selvom det e noe av det fæleste man kan oppleve,æ vet han har det godt å de gjør det som e best for ham. Æ ler ikke på hånden når ungen min må tvinges og holdes nede når de ska sette en stor nål i  bystet på ham. Æ står der,stådig som ett fjell. Æ vet at han må ha en mamma ved sin side som viser mot å styrke.  Å det ikke bare utsiden som e sånn,inni mæ e det og sånn. Æ tror ikke noen e så flink å late som. Hvis de har kaos inni sæ så vil de aldri klare å latesom. Hvis de e svake og full av redsel så vil de komme ut på ett eller annavis.
Æ e menneske,så klart ble æ fylt med frykt for det ukjente når æ fikk beskjeden. Men æ tok en avgjørelse med mæ sjøl der å da.' Du kan la frykten fylle dæ en liten stund,men så ska den vekk,etter det ska du tro på dæ sjøl å være den sterke person som æ vet du kan være.' Og sånn ble det. Æ lot mæ kjenne på frykten ,men bare for en liten stund. Å æ har ikke gjemt den unna heller,æ vant over den. Æ vet at William e syk. Han har en alvorlig sykdom. Men æ tror ikke æ ville vært satt til  å være hannes mamma hvis det ikke va meninga at æ sku klare å takle det her. Æ e kanskje ikke kristen og tror på Gud. Men æ tror ikke vi får mer enn vi kan takle her i livet. Det her e det vi skal gjennom. Å æ har akseptert det. Så klart,æ e klar for at tvilen i hjertet kan komme.Men da skal æ vinne over den igjen.  Og så langt vet æ at uansett ka æ ska støte på av vansklige avgjørelser og tunge stunder,æ kan helt fint takle det. Æ har heller aldri "gitt opp" å tror at William ska dø. Æ e realistisk å tenker at det e gode odds,å han hannes kropp e ganske så sterk. Men i noen tilfeller går det galt. Æ kan ikke bare tenker ' William e jo ikke en av dem,så uheldig kan vi ikke være,det her går helt fint.'  Æ kan ikke tenke sånn,for vi har ingen garantier i livet  For alt vi vet så styrter flyet når vi e på vei hjem,en idiot kræsjer i oss,eller noe skikkelig teit noe skjer. Eller han dør av kreft.  Man vet ikke ka mårradagen bringer. Vi lever her å nu. Å uafallet som kan komme påvirker ikke våres liv her å nu. Vi har alle ett liv vi ska gjennom,det her e mitt liv. Det her e det æ skal gjennom. Å så ung som æ e ,så e det nok ikke det siste "eventyret" æ skal gjennom.  Vi e helt i bynnelsen,mine tunge stunder e ennå i vente. Men de skal bare komme,det e ingenting i den her verden æ ikke ska klare å takle.Med hånden på hjerte og hele kroppen i kryss,håper æ virkelig det her e det eneste syket barnet æ skal ha. Men sjer det oss flere ganger skal æ være like klar da. Min tro på min lille gutt e sterk,morsinnstinket mitt overvinner all frykt. Å min tro på mæ sjøl e urokkelig.

fra mitt hjerte til ditt.

Kjære lille tøffeste gulle mitt.
Når du ble født gråt æ for dæ. De gladeste tårer. Du va helt perfekt! Å æ sku få være så heldig å være mamma'n din. Æ lå vedsidna dæ å studerte dine ansikts trekk. Lå der og tenkte at æ sku gå gjennom ild å vann for dæ. Æ sku passe på dæ,aldri sku noe fælt få skje dæ. Lite viste æ om fremtiden vår. 

Vi fikk en tøff start vi to. Æ hadde hadd svangerskapsdepresjoner og de følgte etter fødselen og. Pappan din va kjempe flink og hjalp oss begge gjennom den første tiden da alt va veldig tungt for mæ. Etter en stund slapp depresjonan taket og æ kunne bynne å nyte tiden som småbarnsmamma. Du va perfekt. Du fikk en døgnrytme som e drømmen alle småbarnsforelde håper på,men de færreste får. Du va snill å go,sjelden en sur unge! Du lærte fort kordan du sku styre dine brødre og dine foreldre. Lille prinsen som du e.
Æ har lært dæ til å bli en selvstendig liten gutt. Du vet at du ikke ska springe ut i gata for der kan det komme biler,du vet at man ikke springer i elva å bader alene. Du har fått lov å teste dine egne begrensinger og har hadd knall og fall som hører med. Du e til å med blitt så godt opplært at du aldri går ut av huset uten lue. Til å med på de varmeste dagene midt på sommeren tar du lue på! Æ har gjort mitt beste for å hindre at noe ska skje dæ. Du har hjelm på når du sykler,refleksvest på når vi e ute i mørket. Kordan sku æ klare å hindre at noe sånt her sku skje dæ. Ingen barn skulle trengt å oppleve det du e bynt på. Vi har ikke kommet langt i behandlingen,det har vært en tøff start for dæ. Du har vært gjennom mange kurer allerede. Å ennå gjennstår det kjempe masse. Men æ e med dæ. Gjennom vær eneste time,vært minutt. Sammen skal vi klare å bli kvitt jævelskapet som har tatt plass i din lille kropp. Æ ser på dæ at du sliter. Du synest det e helt forfærdelig. Det synest æ å. Det e helt grusomt at det finnes noe så fælt inni dæ. Noe som kan ta dæ vekk fra mæ. Den dagen håper æ at æ aldri ska få oppleve. Du skal i min begravelse,æ ska gjøre mitt beste for å slippe å gå i din. Det e en go prognose for din type kreft. Men kreft e nu kreft. Selvom vi allerede nu kan se at kreften din har vært svak for cellegiften så kan vi ikke ta seieren på forskudd. Vi feirer så klart vær lille ting vi kan ! Alle de små skrittan rett vei ska feires. Du e veldig flink. Æ ska være sterk for dæ når du ikke makter. Når alt føles håpløst å urettfærdig ska æ være stødig som ett fjell. Du ska få hyle alt du vil. Kjefte og skrike. Kjemp med nebb å klør,men aldri gi opp! Kreften skal ikke få vinne. Du har lov å bli sint. Du har all rett til å hate det som skjer med dæ. Det har du sakt nesten vær dag. Du sier du ikke klarer mer,men det må du. Du må klare det. Æ ska hjelpe dæ. Æ ska være din klagemur. Din boksepute. Æ ska være alt du trenger. Så lenge du fortsetter å setter den sta'e sia til å kjemper. Vi e ut i vårs livs værste mareritt. Men det e lys i enden av tunnelen. Vi må bare holde stø kurs,så kommer vi frem til slutt. 

Service? Ikke hos Tromsø taxi væffal...

Vi kom ut av flyet,kofferten vår kom å vi va klare for å komme oss avgårde til sykehuset. Vel ute ved taxi holdeplassen spørr æ den fremste drosja om han hadde barnesete. 'nei' Nei okay svarer æ. 'Kan du bestille en bil til oss med sete?' Va mitt neste spørsmål der æ sto med en liten gutt som ikke klarer å stå selv,2 store vesker og en koffert ute i regn å vindt. Ungen frøs. 'Nei det må du nok fikse sjøl.' Rakk ikke si noe før taxi mannen og tydlig frøs litt å måtte lukke vinduet. Æ ble ganske så paff. Javel,dro med mæ alt inn i den avluka med tak. Tok frem telefon å så at den va fri for strøm. Javel,ka gjør æ nu da? Ungen fryser,okay. Åpna kofferten å tok frem mårnkåpa mi å surra han inn i den. Så dro æ han og alt anna med mæ inn på flyplassen. Fant en mann i en info-luke. Spurte han om hjelp til å ringe en drosje. Han nølte å sa 'Nei det e ikke sånt vi gjør her...' Æ ble helt satt ut å sa som sant va 'æ kan ikke ta bussen med ham å alt det her alene,æ kan ikke ringe sjøl siden æ e fri for strøm,ka mener du æ ska gjøre??? ' Han kunne låne mæ telefon så æ fikk ringt en drosje. Ok,da va det ordna da. Pakka med mæ ungen å tingan våres å gikk ut. Det blåste å regna sånn at vi gikk dit kor det va tak. Sto å så på de taxi'an som va der,å tenkte i mitt stillesinn,'kordan vet æ kordan som e til oss? ' Det ble så kaldt,William frøs så vi gikk inn. Sto litt der,å så måtte vi jo gå ut i håp om at drosje stoppa vedsidna oss å sa at dem venta på oss. Ingen drosje kom. Allså,det va fult av drosjer utenfor flyplassen. Men ingen til oss. Tilbake under taket. William ba mæ spørre noen igjen. Æ spurte drosje nr 1 om han kunne hjelpe mæ med å finne ut kor våres drosje ble av. Han virka som den samme sure gubben vi møtte på første gang. Han svarte mæ med: 'Æ skjønner ikke ka du snakke om...' 

så æ gikk vidre til neste. Der va det en dame som hadde pute i bilen som han kunne sitte på. Æ sa at vi hadde bestilt bil,men vet ikke kor den ble av. Ho hjalp mæ inn i bilen med William,å akuratt i det æ satt siste veska i bilen stoppa det en drosje bak oss å en sur kjærring tramper rundt bilen å roper til oss, mæ å drosje damen, at ho har stått å venta i 20 minutter på noen som sku ha barnesete,å at ingen hadde dukka opp. Ho va tydlig drit forbanna,men vettu satan det va æ å! MAKAN til dårlig service har æ aldri opplevd før! Æ va den eneste med barn som gikk frem å tilbake å speida på alle taxi'an. Å det va til enhver tid 13 drosjer der,sku æ stoppe vær eneste en til æ fant ho? Nei æ hoppa inn i drosja til den damen med sitteputa. Ho va den eneste som ville ta oss med idag. Å ho kunne til å med si at de fleste bilan demmes har sånn sittepute,som unga over 3 år kan sitte på... 

mamma hjerte

Æ føler æ går rundt mæ sjøl uten å vite kor æ e på vei. Æ tar mæ sjøl i å tenke på àdje veldig ofte. Å tankene æ tenker e at han må gjøre alt han kan for å forhindre at William e neste på lista. Æ  kjefter inni hode mitt på han å sier at han ikke får lov å komme å hente William. Æ funderer på mye å mangt. Stort å smått.
Engang for ca 6 år siden så satt æ å prata med en bekjent. Å samtalen gikk over til det voksende rusmiljøet i Nesseby. Æ har aldri noen gang rørt noe sånt,å e fryktelig stolt over det. Har en go del venner og bekjente som har falt i den fella,å har gjort mitt for å holde på de og. Men aldri følgt etter de av den grunn. Alle velger vi kor vi vil i verden,å kordan valg vi tar e våre helt egne. Man kan ikke skylde på alt anna. Men tilbake til den her mannen. Han mente at pga alt dritt og motgang æ har opplevd,så ville æ en dag gå samme vei som mange andre. Han mente at en dag kom æ til å komme borti noe så tungt som æ ikke kom til å takle å derfor velge rus. VEL,æ har opplevd mye rart siden den her samtalen,æ har hadd opp å nedturer som folk flest. Å litt ekstra kanskje. Å nu har æ kommet til det tøffeste æ ska igjennom så langt i mitt liv. Å her står æ ,UTEN å føle behov for å ruse mæ. Kordan i allverdensrike ska rus kunne fikse min sorg!? Den mannens ord gjorde mæ så sint den gang,å nu når æ kom til å tenke på den samtalen så blir æ enda sintere. Æ tror kanskje ikke på Gud,men æ tror likevel på at man ikke får mer i livet enn man kan takle. Det her skal æ klare,det blir nok tøffe tak. Men æ skal komme mæ gjennom det ved hjelp av min familie og mine venner. Dem e min styrke. Mine barn og min mann e min største styrke.
Men hode mitt hviler ikke lenge på de forskjellige temane. Hode har turbofart alle veier.
Redd. Forvirra. Sint.
Noen dager e æ e på autopilot å husker ikke så mye fra dagen,den har kommet å gått i samme fart. Andre dager går æ rundt med angst i magen. 'Hvis det går galt....kor fort kan det gå galt?' Å det e engetlig ting æ ikke vil vite. Æ vil ikke vite at han kan dø fra oss. Å æ må ikke det heller.
Idag følte æ at det va en bra da. William ville ut å kjøre,så æ tenkte vi slår flere fluer å tar noen ærend samtidig. Kledde på mæ,børsta håret og sminka mæ mens William satt utfor badet i rullestolen å fulgte med. Vi fikk gjort noe av det vi sku idag,men en go del e satt på vent til imårra. Men ettersom æ følte mæ oppegående så smatt æ innom besta i dag,Sten sin bestemor. Ho e ikke en dame som legger slør på noe,å det første ho sa når ho så mæ va ikke så pene ting. Ho synest æ så syk ut,sliten å helt forfærdelig ut. Ja,så mye for å føle mæ fresh med sminke å nybørsta hår! Det e mye man kan skjule,men enkelte ting skinner gjeonnom likevel. Æ e sliten. Æ sover mange mange timer om natta,men sover nok ikke godt. Har hele tiden skumle,slitsomme og ekkle drømmer. Æ merker at far i huset og vrir sæ mer i søvne enn tidligere. Roper William stuper pappan nesten på hode ut av senga for å nå frem så fort som mulig. Så vi sover vel 'med ett øye åpent' 

Å komme hjem har vært godt. Men æ fikk ikke sove siste timene på UNN. Tenkte å grubla på alt som kunne gå galt de dagene vi sku være hjemme. Æ må ærlig si at de siste timan når sykepleiere og leger va innom oss med info å div greier,så satt æ å så på at munnen rørte på sæ,men æ fikk ikke med mæ ett eneste ord. Heldigvis har min bedre halvdel fått med sæ alt. Æ gjenntar mæ sjøl veldig mye,å han ser på mæ å ler av mæ ganske mange gang. Æ merker det ikke før han sier det. Æ bare vet det va vikig å si,å like viktig 2. å 3. gang.
Når vi kom oss avgårde og inn på flyet va æ på èn måte letta. Va noe inni mæ som hadde trudde at noe sku skje så vi ikke kunne dra hjem. Men akuratt i det flyet letta kom det likevel tårer. Inni mæ va det en livredd mamma som bare ville være der på sykehuset der det va så trygt. Men samtidig en lykelig mamma som va så gla for at ungen hennes va så frisk at han fikk reise hjem. 

Hjemme går det bra. Vi har fått rutine på ting. Om 2 dager skal vi tilbake på sykehuset.

Håper hode mitt faller på plass snart. Om det ikke gjør det,så får dåkker bare holde ut med rotate blogg innlegg,rare kommentarer og samtaler. Å bare leve med at æ gjenntar mæ sjøl hundre ganger før æ innser at æ har jo fortalt det. Sånn e det bare nu. 

når 'hjem' blir en skremmende tanke.

Nu ligger prinsen i ett oprasjons rom,helt "alene" med fremmede folk rundt sæ. Bamse fikk lov å bli i senga med ham. Det her e faktisk 4 gangen vi må se på at lille sovner inn sånn. Å det kommer det nok til å bli mange mange mange flere. Pappan synest ikke det e så lett å se det. Så det e æ som bringer han ned å e der med ham til han sovner. Så får pappa ta oppvåkninga,for den delen e fryktelig kjedelig. William har ett sovehjerte å sover fryktelig mange timer etter narkosen. Det e jo kjempe fint engentlig,for han sover vekk rusen fra narkosen å e i mye bedre form etterpå da. Mens han ligger der nede så sitter vi her,stille på vær vår kant å tenker. Idag kom legen vår inn å sa at de ska ta vekk antibiotikan nu! Så infeksjon e gått vekk! Det va en stor lettelse! Kanskje formen til mini blir kjempe mye bedre de neste dagan. Og legen nevnte noe om å få reise hjem snart. Da ble vi overaska,for vi ser gutten vår ligge i senga hele dagen å kan jo ikke tisse selv,så ska vi liksom reise hjem? Ikke spiser han noe særlig heller. Og ikke klarer ham å stå!  Det e jo så trygt her på sykehuset,å så ska vi hjem,langt fra de flinke doktoran å de søte sykepleieran. Vi ska nok klare det å helt fint,bare akuratt nu så føles det fremmed å skummelt å sku ta en sengeliggende gutt med sæ hjem. Men æ trøster mæ med at det e ikke snakk om idag. Så vi får tid å tilpasse hode til å skulle dra hjem. Og tid til å  planlegge hjemreise og hjemkomsten. Æ har tenkt mye på den dagen vi ska hjem. Kordan hverdagen vil bli. Det e ingen som har sakt noe om det. De har bare sakt at ting blir helt annerledes. Men kordan annerledes vet æ ingenting om.  Håper på å finne noen mamma'er eller pappa'er med samme kreft som vi har så æ kan få vite litt om hverdagen og oppfølging og alt det. Men for nu så prøver æ å få ned alle spørmålan mine så æ ikke glemmer ting æ vil spørre om. På kvelden når æ sitter alene så husker æ alt. Da kommer alt krypende,men når legen står forran mæ å spørr om det e noe æ lurer på så kommer æ ikke på noe nesten.

Når alle sover...

Det e da det e værst tror æ. Det e da man virkelig bynner å fundere på ting. Det e da man tenker over det man ikke har tid til sånn ellers på dagen. William,lille tøffingen våres,han har en hard kamp forran sæ.
Det virker som om æ har sett på den her kampen,allså den lille kampen med infeksjon,som den "stygge ulven". Men det e jo ikke sant. Vi har jo faktisk flere år igjen med beskymringer,turer med ambulanse fly,panikk ,sprøyter,infeksjons farer,mer beskymringer,sykehus og cellegift. Det har jo bare akuratt bynt. Vi e helt i starten av vårs livs største kamp. Å her står æ. Æ kan ikke gå noen anna vei,det her e min eneste vei ,fremover. Æ vet æ ikke har skjønt det enda. Det har æ da ikke lagt skjul på heller. Men så vet æ at æ har forhånds innstilt mæ til at æ ska ta en kamp av gangen. FØRST e det den helvetes infeksjon. Så ska æ ta kreften. Men nu bynner infeksjon å forsvinne,å da bynner det å bli mer virkelig. Det e da æ kjenner at æ bynner å bli litt redd. Veldig redd.  Det e ikke bare det her som gjør min lille gutt syk. Han har Luekemi. Kreft. Han blir ikke frisk før om lenge. Vi kan ikke forklare ett barn om kor lenge 2 år engentlig e. Men det e til å med vanskelig for oss og å skjønne. Det e over 2 år igjen.  Det e jo likelenge som halve livet til William! Det e jo en hel evighet.  Det e kanskje ikke det,men for mæ kommer det til å føles sånn. Æ gleder mæ til imårra og få høre hvor mye ned infeksjon e gått. Men æ gruer mæ mest. Hvis den snart e borte så må æ ta for mæ kreften. Det e da redselen kommer. Frykten. Det e mye som kan gå galt.
Æ kjenner at æ har vondt i magen. Kanskje æ har glemt å spise. Æ mener æ sku det for noen timer siden.

Æ e din og du e min hjertevenn. Sammen klarer vi alt.

Ny blogg,Ny Linn.

Om æ ikke e helt ny så e æ væffal eldre og klokere.Litt klokere væffal.
Æ skulle bynne å blogge på den gamle bloggen i tillegg til William's blogg,men etter å skumma fort igjennom den så fant æ fort ut at den e for kaotisk.
Bedre å bynne med nye ark.
Æ satt her i formiddag å satt inn alle bildan æ hadde på minnekorte fra speilrefleksen ,å det va nesten 1 år med bilder!
Har ikke brukt det kamera så ofte nei.
Hadde lyst å vise frem noen her idag. 

 I vinter kosa æ å William oss ofte hos Silje å Martin.
Å gutten e jo ganske så fotogen av sæ.
Så det ble noen bilder da.
Å æ hadde litt hekle dilla,så lua han har på hadde æ hekla til han.

Tante Ida ville ha pannebånd som æ sku hekle til ho,så da ble det sånn.
William stilte gjerne opp som modell.

Når vi drar på hytta har vi alltid med oss pusi.
Han elsker å sitte på hemsen å skule ned på oss. 

Vi va en del hos Daniel og Julie og på våren.
Det va kjempe kos! 

17.Mai feira vi i Kiberg sammen med resten av bygdas glade folk.
Da hadde æ til å med fått bil lappen!
Ser at æ har mer bilder av William enn dem andre 2,men dem e det nu noen bilder av og. 

En solskinns dag kjørte vi tur til mor i bukta,å for engangskyld hadde æ med mæ kamera!
Så da måtte de stille opp å ta bilde sammen med mor! 

Litt sterk sol,men bilde ble det da uansett.

Liker bilder som forteller litt. Å det sier nu virkelig at det va fint vær den dagen her! 

Henning gulle mitt <3
Stor e han å blitt!
Snart har han bursdag å fyller 11 år!
Himmel å hav kor gammel æ må være snart.... 

William på skattejakt under trappa på hytta til bestefar Knut! 

 

Å han fant gamle biler etter pappa'n der!
Det va stor stas. 

Vi elsker plassen vi bor.
På fine dager kan vi dra på stranda å bade!
Litt kaldt i sjøen,men ekte finnmarkinger klager ikke på det!

Hjemme trenger man ikke 20 grader og sol for å bade.
Nei litt varmt vann å så e det mange timer med morro.
Ikke så artig for mamma å pappa når de ska dusje å alt varmt vannet e brukt opp. 

Å andre artige ting finner vi jo å på. 

Møt spøkelses familen vår.

Vi lot de være igjen på stranda når vi dro,til glede for andre som va der å gikk tur.

Henning bygga sæ ett sandslott.
Å sprang sikkert hundre turer ned til sjøen å henta vann for å fylle vollgraven. 

Willy ville være NINJA,så han fant noen pinner som æ måtte male for han.
Så det ble ninja pinner.
Han sov med de i senga ganske så lenge etter det.

Å så fikk vi oss jo en 1 klassing i år!
Å det va en spennende første skole dag!

  

Rektoren ropte han opp å så fikk han gå inn å se klasserommet sitt. 

Han hadde fått en skolesekk som venta på han på hans plass. 

Førsteklassen fikk sine egne flott gardiner som de laget første dagen.
Håndavtrykk av hele klassen! 

Etter skolen så dro vi på heksemonomentet en tur.

John prøvde å blåse ut stolen,men det va ikke så lett.

Det va omtrent det æ har tatt av bilder siden Oktober ifjor.
Må nok bli flinkere til å drasse med mæ kamera.